Livslinjer

Oppsummert i tre setninger:

Journalist Ørjan Nilsson har satt seg ned i atelieet til Magne Furuholmen, en av de tre i musikkgruppen a-ha, og opphavsmannen bak syntriffet i den verdenskjente låten «Take on Me».

Sammen prater de om musikk, kunst, livet, farens død, og ikke minst kreativitet og den kreative prosessen.

Furuholmen har frem til nå vært svært aktiv, og det viser seg under samtalen at mange av oss antagelig har blitt berørt av hans prosjekter i en eller annen form gjennom hans mer enn 50 år som en sentral aktør i norsk kulturliv.

Hvorfor lese den:

Livslinjer er etter min vurdering først og fremst en bok som gir et innblikk i en kunstners virke og tankegang. Furuholmen er en kreativ sjel med usedvanlig mange jern i ilden, og det er spennende å lese hvor han henter sin inspirasjon, og om hans kreative prosesser.

Boken er sikkert også interessant for de som har et forhold til a-ha, men man finner lite sladder og bandhistorier her. Det handler først og fremst om Furuholmen, og alt han har holdt på med ved siden av bandet. Hans rolle i musikkgruppen var faktisk en hindring for ham ved inngangen til kunstnerverdenen. Han fikk fort merkelappen «rockestjerne som skulle prøve seg».

Vi får dermed også et innblikk i kulturbransjen. Både hvordan det er å jobbe i den, og hvordan det er å være en utøvende kunstner som er prisgitt dens mekanismer, normer og regler. Så på mange måter er Livslinjer også en aldri så liten heltereise.

Hva jeg sitter igjen med:

I skrivende stund utforsker jeg kreativitet. Da jeg var på biblioteket for å søke etter bøker om temaet, dukket Livslinjer opp på toppen av listen. Å lese om en utøvende multikunstners kreative prosess tenkte jeg kunne være et godt tillegg til fakta- og selvhjelpsbøkene om emnet. Dessuten liker jeg a-ha, og «Lifelines» er en av mine favoritter. En låt skrevet av nettopp Furuholmen.

For meg som er på jakt etter å finne tilbake til, og forhåpentligvis bedre forstå kreativiteten, var det interessant å lese om Furuholmens tanker, meninger og prosesser. Han bekrefter mye av det de andre bøkene forteller, men kommer også med noen alternative og inspirerende tanker.

Tvilen er et helvete, mener han, mens usikkerheten derimot er en enormt viktig følgesvenn. Den må man tåle, mens selvsensur er ekstremt ødeleggende når det kommer til kreativiteten.

Interessant var det også å lese at Furuholmen ikke produserer noe særlig når han føler seg lykkelig. Da er han bare takknemlig. Han mener harmoniske mennesker ikke har noe i kunsten å gjøre, og at ingen er lykkelige hele tiden.

Og det er i de øyeblikkene han blir revet ut av lykken, at skapertrangen kommer til Furuholmen: når han kjenner på tomhet, fremmedgjøring, tristesse, og tungsinn. Det står i kontrast til en annen bok jeg leser om emnet, Big Magic, hvor forfatteren mener det er en myte at man må være trist eller deprimert for å være «skikkelig» kreativ.

Å gi disse ikke-lykkelige tilstandene eller opplevelsene en annen verdi, via musikk, poesi eller kunst, som kan deles, og ikke bare er ens egen, ligger altså den kunstneriske impulsen til Furuholmen. Derfor synes han også at denne impulsen er en pest og en plage, for den melder seg alltid når han løsrives fra lykken, og står i usikkerhet og bekymring og en manglende kobling mot verden. Slikt sett blir kunsten en trøst. En trøst han vil gi videre til andre. Det er kanskje ikke så rart at Munch er hans favoritt, og en av hans store inspirasjonskilder.

Inspirerende var det også å lese at Furuholmen ikke bruker energi på å angre på noe. Ei heller å tviholde på noe, eller at folk skal synes at han er flink. Der har jeg noe å lære!

Favoritt-sitater: