Hvordan lærer vi?

Hver gang vi tilegner oss kunnskap dannes det nye fysiske koblinger mellom hjernecellene våre. Hjernen har utviklet ulike systemer for å skape disse lenkene, som sørger for både forståelse og lagringen av den. Viten om disse modusene kan gjøre oss til superlærere, og samtidig hjelpe oss å unngå hindringer på veien mot innsikt.

Mortimer J. Adler skriver i boken «How to read a book» at all læring er en aktiv handling. En lærer kan guide en student, men det er studenten selv som må utføre læringen. ¹

Adler mener med dette at læring krever tenkning, en handling han definerer som «bruken av intellektet (hjernen) for å oppnå kunnskap og forståelse». ²

Han går videre til å skille mellom to typer læring: ³

• Å fremskaffe informasjon (En bil trenger bensin for å kjøre).
• Å forstå noe man tidligere ikke hadde grep om (Bensin får en bil til å kjøre fordi…).

Den første varianten er å vite eller å huske at noe er tilfelle, mens den andre typen innebærer kunnskap om hvorfor noe er tilfelle, altså noe vi kan forklare. Har vi bare fylt opp minnet med informasjon eller oppnådd innsikt?

Adler forklarer at kunnskap selvsagt er basert på informasjon, men poengterer viktigheten av å ikke si seg tilfreds med kun «overfladisk fakta». Informasjon er altså ikke det samme som viten, mener han.

Men uansett hvor i lærerløpet vi måtte befinne oss er det en ting som er sikkert: vi må bruke hodet for å lære.

Så hva skjer egentlig i topplokket, rent konkret, når vi prøver å memorere noe eller å «tenke oss» til innsikt?

Koblinger av hjerneceller

I følge Barbara Oakley , en amerikansk professor i ingeniørfag og skaperen av et av de mest populære kursene om læring , er det å tilegne seg ny kunnskap det samme som å opprette nye koblinger mellom hjerneceller.

Vi mennesker har nemlig millioner av celler i hjernen som kalles nevroner. Disse kan danne forbindelser seg i mellom, såkalte synapser. Og i disse forbindelsene sendes det signaler mellom nevronene.

Den delen av cellen som tar imot informasjonen kalles dendritter, og fra dendrittene sendes informasjonen videre gjennom aksonet, og til slutt over til neste celle gjennom en av synapsene. ⁴

Å lære er rett og slett å lage nye sammensetninger av nevroner, eller et nytt mønster i hjernen om du vil. ⁵

Måten det skjer på er at vi enten oppretter nye koblinger mellom informasjon og konsepter vi allerede har lagret (å se noe i nytt lys eller å oppdage nye sammenhenger eller relasjoner mellom eksisterende kunnskap), eller så oppretter vi et fullstendig nytt mønster for å lagre ny kunnskap som tidligere var ukjent for oss.

I siste tilfelle er koblingene ofte tynne og skjøre. Repetisjon er derfor et essensielt verktøy for at ny kunnskap ikke glemmes, men lagres i langtidsminnet, som er et annet viktig konsept for læring.

Korttids- og langtidshukommelse

For å dra nytte av kunnskapen og informasjonen vi tilegner oss, må vi ha evnen til å både lagre den og å hente den frem når vi trenger den. Derfor er vi utstyrt med henholdsvis langtids- og korttidshukommelse.

Sistnevnte kalles også for arbeidsminnet, og er en meget begrenset og midlertidig lagringsplass som benyttes når vi konsentrerer oss om noe, som for eksempel å prøve å forstå noe som er nytt for oss, å løse et problem eller å repetere et telefonnummer vi nettopp hørte.

I følge Oakley rommer kortidshukomelsen kun fire deler med informasjon. ⁶ Når vi fokuserer kan vi forestille oss at en blekksprut med fire armer har inntatt denne plassen. Herfra strekker den armene inn i hjernen for å hente frem kunnskap fra langtidsminnet, og kobler sammen ulike nevroner som inneholder ideer og konsepter vi allerede kjenner til, i søken etter en løsning på problemet vi jobber med. Finner den ikke noe, må vi konsentrere oss ekstra mye for å forstå noe som er helt nytt for oss.

Å fokusere er derfor viktig ved læring, men det krever energi, og det er lett å miste oppmerksomheten spesielt ved stress, forstyrrelser, sinne og redsel. Det er som å sjonglere med fire baller i luften skriver Oakley.

Heldigvis kan vi flytte informasjon fra kortidshukommelsen til langtidshukommelsen for å frigjøre plass og energi til arbeidsminnet.

Langtidsminnet har så og si uendelig med lagringsplass, og er stedet vi ønsker å memorere all kunnskap vi opparbeider oss. Men å solidifisere ny kunnskap tar tid og krever repetisjon, noe som er svært viktig for å klare å lagre ideer og konsepter som senere skal kunne hentes frem med fokusert tenkning.

Man må jenvlig hente frem fra minnet nye ting man lærer, ellers klarer man ikke å finne det igjen. Vi må forsterke de nye synapsene som dannes mellom nevronene.

Kunnskapssamlinger

Lærdom kan også lagres som det Oakley kaller «chunks» eller kunnskapssamlinger på norsk. Det er en komprimert samling av kunnskap som gjør oss mer effektive. Litt som en zip-fil på en datamaskin. ⁷

«Chunks» beskrives i «A mind for numbers» som konseptuelle samlinger av informasjon eller deler av informasjon som er bundet sammen gjennom mening.

For eksempel konseptet å pusse tennene eller å rygge en bil. Førstnevnte består av stegene å finne frem tannbørsten, deretter tannkremen, klemme ut tannkrem på tannbørsten, for deretter å skru på vannet, dyppe tannbørsten i vannet og børste overalt i munnen.

Å rygge består av først å justere og se i speilet, ta på setebeltet, se om bilen står i revers, slippe bremsen og deretter tråkke på gassen, og så videre. Men dette kan vi gjøre nesten uten å tenke oss om, etter først å ha lært det. Vi trenger ikke å fylle arbeidsminnet med alle disse ulike delene, fordi alle operasjonene er samlet i konseptet «pusse tenner» eller «rygge med bilen».

Slike informasjonssamlinger gjør at hjernen opererer mer effektivt, i og med at man kondenserer flere ting i en pakke, hvor alt er bundet sammen. Så i stedet for å fylle arbeidsminnet med fire deler, kan vi bruke èn plass på en samling som inneholder flere deler med informasjon.

Man henter frem et konsept som består av mange deler. Men å utforme en slik samling krever at man forstår alle delene. Det hjelper ikke med memorering. Det krever forståelse og repetisjon, som nevnt over.

Å fylle hjernen med slike «chunks» eller kunnskapssamlinger er også viktig for kreativiteten, og intuisjonen. ⁸ Evnen til å koble sammen konsepter på uvanlige måter kan skape gjennombrudd og innovasjon. Så jo større «chunked» mentalt bibliotek vi har, jo enklere kan vi løse problemer.

Våre minnesystemer er altså avgjørende for grundig og effektiv læring. Hjernen har derfor utviklet spesielle måter å operere på, for maksimal utnyttelse av disse lagringsplassene.

Diffus- og fokusmodus

Oakley forklarer i sin bok at hjernen benytter to ulike moduser når det kommer til tenkning. Hun kaller dem fokus- og diffusmodus. ⁹

Førstnevnte slår inn når vi konsentrerer oss intenst om noe. Da benyttes en liten del av hjernen. Denne modusen fungerer derfor best med konsepter vi allerede kjenner til, som for eksempel gangetabellen eller grammatikk.

Diffusmodus derimot er læring som foregår når man egentlig ikke går inn for det. Altså mens man gjør helt andre ting som å trene, dusje eller å sove.

Forfatter og professor Olav Schewe, som også har skrevet bok om læring sammen med Oakley ( Superhjernen ), omtaler denne modusen som «avslappet modus» ¹⁰.

Siden vi ikke fokuserer på noe spesielt i denne tilstanden, er en mye større del av hjernen tilgjengelig. Det er derfor i diffusmodus vi ofte opplever «a-ha-øyeblikk» i form av å finne løsningen på et problem, nye ideer og overraskende sammenligninger.

Oakley bruker spillet pinball som en metafor på disse to operasjonene. I fokusmodus er det som om ballen spretter mellom nevroner i et lite område som står tett på hverandre, og hvor ballen har lett for å rulle og sprette i tidligere kjente baner. Det vil si at hjernen i denne modusen fort og effektivt finner frem til konsepter og informasjon vi trenger, men det er vanskelig å tenke nytt og å være kreativ.

I diffusmodus er nevronene lenger fra hverandre, så kula ruller lenger og spretter mer, over et større område. Denne modusen fungerer bra når du skal lære noe helt nytt, hvor man har behov for å “zoome litt ut” og se et større og mer generelt bilde, å prøve å få et overblikk eller hvis man sitter fast i et problem. Her kan det dannes nye og spennende baner mellom nevroner.

Hjernen bytter jevnlig mellom disse modusene hele tiden, men Oakley anbefaler oss å ta mer kontroll over byttene for optimal læring ¹¹. Fokusmodus er problemløseren og detaljfangeren, mens diffusmodus overrasker med uventede koblinger av nevroner som kan gi nye ideer og lede til innovasjon.

Men for å kunne skape overraskende koblinger må man selvsagt ha noe å jobbe med. Så jo mer kunnskap vi har, jo flere spennende tanker kan vi tenke, og mer kreative kan vi bli. Og det er kanskje på bakgrunn av dette at Adler, som nevnt tidligere, mener vi må ta sikte på å tilegne oss innsikt fremfor fakta.

Så, hvordan kan vi best legge til rette for å lære mer og bedre?

Metoder som forsterker læring

Det finnes mange metoder vi kan ta i bruk for å både lære bedre og mer effektivt. Her nevnes kort noen av metodene som omtales av Oakley og Schewe.

• Øvelse: Øvelse gjør mester heter det. Skal man lære seg noe må man sette av tid til trening og øving.
• Repetisjon: Øvelse over tid gir svært god effekt, og da helst over flere dager. Repetisjon over 20 dager er langt mer effektivt enn å repetere noe 20 ganger på en og samme dag.
• Memorisering: Å lære noe utenat gjør oss mer effektive. Vi husker det fortere og bruker dermed mindre energi for å hente det frem.
• Målbevisst øvelse («deliberate practice»): Å lage en plan og definere mål er en effektiv måte å lære på. Da bruker vi mindre energi og tid på å finne ut av hva vi skal lære og øve på.
• Pomodoro: Henviser til bruken av en klokke for å tvinge oss selv til å bytte mellom fokusert- og diffusmodus. Man starter med å jobbe aktivt og målbevisst i 15-20 minutter, før man kobler helt av og gjør noe avslappende i 10-15 minutter. Dette gjentas flere ganger.
• Trening: Å trene viser seg å være et svært viktig element i læring. Det er som gjødsel for hjernen.
• Gjenfortelle: Å gjenfortelle det vi prøver å lære oss viser seg å være en meget effektiv måte å befeste kunnskap på. Om man kan forklare andre slik at de også forstår er effekten enda større. Også om man klarer å gjenfortelle et annet sted enn der læringen foregår.
• Tester og prøver: Test deg selv jevnlig for å solidifisere kunnskapen.
• Søvn: En av de viktigste verktøyene for læring. Hjernen rydder, rensker og kobler nevroner mens vi sover. For ekstra god effekt kan vi gå gjennom noe vi ønsker å lære rett før vi legger oss.
• Rom og anledning til å tenke: Skap et rom og finn en anledning til læring. Sett av tid, og finn et sted uten forstyrrelser.
• Forhåndspåvirkning («priming»): Før vi skal lære noe nytt kan det være lurt å først gå gjennom materialet på en overfladisk måte. Skumles, se på bilder, les titler, se høydepunkter i en video og lignende. Det er med på å sette i gang hjernen slik at den er mer forberedt og kan allerede ha startet å koble nevroner sammen.
• Gå turer: Å ta pauser og gå ut i luften er svært effektivt. Spesielt om vi står fast på et problem. Diffusmodus kan få oss tilbake på rett kjøl, eller finne løsningen for oss.
• «Power-nap»: Et kjapp lur på 5-15 minutter kan gjøre underverker, og er svært effektivt for å få i gang diffusmodus.
• Skrive for hånd: Å skrive med penn og papir viser seg å være en av de beste metodene for å befeste kunnskap. Bruk egne ord, og la kunnskapen bli en del av muskelminnet i tillegg til langtidsminnet.
• Spør om hjelp om du har prøvd lenge uten hell: Det stopper for alle i ny og ne. Spør om hjelp. Det kan spare deg mye tid og unødvendig frustrasjon.
• Øv på ulike problem med ulike teknikker: De fleste problem kan løses på mange måter. Jo flere teknikker du kan, jo mer kunnskapsrik og effektiv blir du.
• Lukk øynene for bedre konsentrasjon: Å lukke øynene kan hjelpe oss å komme ut at et spor vi har satt oss fast i, og kan midlertidig skru på diffusmodus.
• Blunke med øynene for å reevaluere / komme ut av «einstellung» (se neste avsnitt): Sitter man fast i et spor viser det seg at bare det å blunke med øynene også kan hjelpe.

Det er altså mange måter å prøve å kontrollere fokus- og diffusmodus på. Men er det noen feller vi bør være klar over?

Hindrer læring

På samme måte som at det finnes mange metoder for læring, finnes det også mange ting som hindrer oss i å lære.

• Prokrastinering: Vår tids største utfordring. Det er så mange distrasksjoner at det er omtrent umulig å ikke la seg avlede.
• «Einstellung»: Fenomenet som beskriver det å ha satt seg fast i et spor. Man klarer ikke å se andre løsninger eller å komme opp med ideer. Da bør man ta en pause å prøve å aktivere diffusmodus.
• For mye fokus eller diffusmodus: Man bør prøve å ha en jevn fordeling av modusene. For mye fokus kan tappe oss for energi og hindre oss i å komme videre. For mye diffusmodus kan hindre oss i å skape fremgang.
• Gjøre uten å forstå: Å få gjort noe uten å forstå hvorfor eller hvordan er ikke å lære. Forstår man ikke konseptet eller mekanikkene bak er det vanskelig å ta det i bruk. Derfor er kunstig intelligens en risiko.
• Lite søvn: En annen hovedårsak til dårlig læring og konsentrasjon. Hjernen bruker søvn for å “rydde” og å solidifisere kunnskap. Så det er ikke noe å kjimse av.
• For mye stimuli: Å lære med TV-en på, musikk på ørene, en youTube-video i hjørnet og så videre gjør det mye vanskeligere å lære. Multitasking gjør at alt blir litt dårligere, selv om det føles effektivt.
• Forstyrrelser: Vår tids største utfordring. Vi blir konstant bombardert av meldinger, varslinger, sosiale medier, underholdning og så videre. Man bruker lang tid på å komme tilbake om man mister fokus. Multitasking fungerer ytterst dårlig om man vil lære effektivt.
• Illusjon om forståelse («Illusion of competence»): Å se videoer på Youtube, kun bruke kunstig intelligens eller å markere og understreke tekster gir en illusjon om forståelse. Man tror man har lagret kunnskapen og konseptet. Hvis man ikke bearbeider det vil man snart oppdage at omtrent ikke noe har festet seg.
• Forsterke feil prosesser ved ikke å dobbelsjekke underveis: Det kan være en risiko å ikke lære sammens med andre eller å inkludere andre på en eller annen måte. Man kan begi seg på feil spor, og holde seg der lenge før man lærer å rette seg inn.
• Overlæring: Overlæring hører til for eksempel sport og instrumenter, hvor man kaller det prenting. Men for andre ting er det viktig å huske på å utfordre seg selv, og ikke lese eller lære noe som blir for lett eller som er gjentagelser. Adler skriver for eksempel at man alltid bør lese en tekst som utfordrer en, ellers er det omtrent bortkastet. Det å jobbe med en tekst til man forstår den, uten hjelp fra andre, er svært oppløftende og noe man bør strebe etter.¹²

Å være klar over hva som hjelper oss og hindrer oss bør gjøre oss mer rustet til effektiv og solid læring. Og det å lære kan være et livslagt prosjekt.

Å lære er en endeløs reise

Veien mot ny innsikt er som oftest lang, men det å lære bør uansett være et livslangt prosjekt, skriver George Leonard i «Mastery»¹³.

Og selv om læring og mestring er tilgjengelig for de fleste, er det mange som mangler «kart», i tillegg til at vi har en verden som motarbeider oss. Det er derfor viktig at man lærerer seg å elske prosessen med å lære fremfor målet eller produktet. Han fremstiller veien mot mestring slik:¹⁴

Dette er en forenklet fremstilling, men hver gang man lærer seg noe nytt får man en topp, så flater det ut i en periode med repetisjon og øving, så bygger man på igjen med ny kunnskap, og repeterer dette evig.

Mestring handler ikke om å bli utlært i noe, men å kontinuerlig holde seg på veien mot nye mål og ny læring skriver Leonard.¹⁵. Derfor må man lære seg å elske platået, altså læring for læringens skyld.¹⁶

Oakley er enig i dette. Hun anbefaler også å fokusere på prosessen fremfor sluttproduktet for optimalt resultat.¹⁷ Nettopp derfor er det viktig å alltid utfodre seg selv, og passe seg for å bli for komfortabel.

Det fine med veien mot mestring er at det er likt for alle, uansett nivå. De med eksepsjonelt talent må jobbe like hardt som de andre for å oppnå sitt potensiale. Veien mot mestring er universell.

Læring fungerer fundamentalt likt for alle selv om metodene varierer, og standhaftighet er derfor viktigere enn IQ.¹⁸ Konsentrer deg om å holde deg på veien, og du vil lykkes. Men be gjerne om hjelp og støtte underveis.

I følge Leonard er det et sjansespill å lære alene om man ønsker å mestre noe. Han anbefaler på det sterkeste én til én.¹⁹

Oakley derimot skriver at det å lære på egenhånd er en av de dypeste og mest effektive metodene å tilnærme seg læring på, men påpeker også verdien av mentorer og lærere.²⁰ De letteste å lure er tross alt oss selv, poengterer hun. Og igjen kan vi se til Adler, som minner oss om at den som søker forklaring må forstå forklaringen, ellers ikke noe forklart.²¹

Læringen må som nevnt tidligere foregå i ens eget hode.

Samfunn som motarbeider læring

Dessverre påpeker både Oakley og Leonard at samfunnet ikke lenger er basert på læring. Oakley sier i et podcast-intervju at flere land har gått fra god til svært dårlige resultater, og at land som Kina, med mer tradisjonell læring, ligger langt foran.²²

Leonard beskriver også et samfunn som aktivt motarbeider mestring.²³ Og det var i 1994, lenge før sosiale medier og internett. Konsumerismen, materialisme, underholdning og det konstante jaget etter resultater, gir søken etter «quick fix» og snarveier for penger, noe som ikke er forenelig med veien mot kunnskap som krever dyp tenkning, konsentrasjon, øving og tolmodighet.

Heldigvis følger han opp med fem nøkler til mestring som skal sørge for å holde oss på veien:²⁴

1. Instruksjon: Bli opplært eller lær sammens med andre.
2. Øvelse: Repetisjon, repetisjon, repetisjon.
3. Overgivelse: Elsk platået. Overgi deg til oppgaven, uten å tenke på resultatet eller produktet.
4. Intensjon: Ha et mål. Målbevisst intensjon.
5. Balanse: Ikke ta det for seriøst. Det er svært viktig å le, å feile, å bli sint og frustrert. Men slapp av. Standhaftighet vil lønne seg.

Leonard har også noen tips for hvordan vi kan frigi og ivareta energien han mener vi alle har i oss, øremerket læring:²⁵

1. Hold deg i form: Trening er godt for mer energi og bra for hjernen.
2. Anerkjenn det negative og fremhev det positive: Det vil alltid komme dårlige perioder. Anerkjenn det, og gå videre. Og legg ekstra oppmerksomhet på det positive.
3. Prioriter: Ha en plan, og sett prioriteringer. Hjelper deg å bruke energi og tanker på «hva skal jeg gjøre nå».
4. Bestem deg, deadlines, forplikt, gjennomfør: Gjelder også planlegging. Gjør det gjerne med andre, og forplikt deg.
5. Hold det gående: Ikke gi deg. Hold det gående, gjerne hver dag, på en eller annen måte.

Disse nøklene, og teknikkene for læring beskrevet tidligere, burde gi et meget godt grunnlag for effektiv og god læring.

Og husk at standhaftighet er viktigere enn IQ. Alle lærer på samme måte, og veien mot kunnskap og innsikt er tilgjengelig for hver og en.