Alvekongen, av Goethe

Jeg fant diktsamlingen Mitt hjarta slo i en bruktbutikk for en tid tilbake, og er glad jeg plukket den med meg.

Den ble gitt ut i 1999, i forbindelse med 250-års jubileet for Goethe, og inneholder 40 av hans mest kjente dikt, oversatt til nynorsk av Åse-Marie Nesse. Og hun har gjort en fabelaktig jobb. Det er så vakkert å lese.

En av mine favoritter er Alvekongen. Den grep meg umiddelbart, og siste vers er brutalt. Det traff som en knyttneve.

Schubert har forøvrig komponert et fantastisk stykke basert på diktet. Jeg anbefaler deg å lese diktet et par ganger før du hører musikkstykket.

Kven rid der så seint i natt og vind?
Det er ein far med småguten sin.
Han grip om barnet med sterkan arm,
og ber han varleg og held han varm.

Min son, du løyner ditt andlet, kvi så? –
Men far, du ser vel det eg kan sjå?
Ein alvekonge med slep og krans! –
Min son, det er ein tåkeglans. –

«Kjære søte barn, kom, bli med meg!
Eg leikar gilde leikar med deg.
Så fagre blomar veks på mi bredd,
Og mor mi ho er i gullkåpe kledd.»

Å far, kjære far, du må høyre på det
som alvekongen vil lokke meg med! –
Ver roleg, son min, roe deg nå!
Høyr, vinden susar i visne strå. –

«Du gjeve gut, vil du følge meg?
Mine døtrer dansar i ring for deg,
mine døtrer dei skal vare deg vel,
dei voggar og syng til du sovnar sæl.»

Å far, kjære far, nå kjem dei meg nær,
rett ut av mørket, ser du dei der? –
Min son, min son, eg ser det så godt:
dei gamle seljene lyser grått. –

«Eg elskar deg, og nå vil eg eige deg all.
Og er du kje villig, så grip eg til vald!»
Å far, kjære far min, nå rasar han vilt!
Alvekongen har gjort meg ilt! –

Det rys i faren, han rid utan stans,
og barnet jamrar i armane hans.
Han når til tunet med neppe og nød.
I armen hans var smågutten død.